Først og fremst må jeg si at det er merkelig og en mangel at det ikke er koblet psykolog eller coach til operasjoner - spesielt når de sier at det psykiske må man jobbe med selv!
Hvordan skal man jobbe med å endre livsstil? Hvordan klare å legge om rutiner og uvaner, for ikke å snakke om hvordan skal man endre innstilling?
Jeg sliter ikke mye med det psykiske, men fikk spørsmålet fra en god venninne forrige dagen: "Hva er det som gjør at du denne gangen klarer å legge om livsstil å være så fokusert"? Jeg måtte tenke litt på den og har derfor gått i meg selv og fundert over hva som er annerledes.
Det er mye mer endelig.
Denne gangen VET jeg, at jeg pga operasjonen kanskje har 100% sjanse til å lykkes. Det endrer innstilling og gir mer motivasjon. Tidligere når jeg har slanket meg, så har jeg visst innerst inne at det er for en periode, og at jeg kommer til å gå opp igjen. Jeg klarer jo aldri holde meg nede...
Denne gangen har jeg gjort drastiske inngrep som tvinger meg til å spise mindre. I den sammenheng er det blitt veldig viktig for meg å få i meg sunn mat og riktig mat. Jeg må tenke på næringsinnholdet og sørge for at jeg får nok næring og nok drikke.
Denne gangen går jeg ikke rundt sulten. Jeg har ikke plass til så mye, så jeg slipper å ha fokus på en sulten mage og en hjerne som hele tiden prøver å lure meg til at "bare en sånn er ikke så farlig".
Denne gangen er jeg blitt gitt en unik mulighet gjennom å få innvilget operasjon. En mulighet til å bli "normal", en mulighet til å lykkes og en mulighet til å oppnå resultater jeg tidligere bare har drømt om.
Denne gangen skal jeg lykkes!
Hva er det så som motiverer meg?
Vanskelig spørsmål, egentlig. Det er motiverende å se at vekten går nedover. Det er også veldig motiverende å kjenne hvor god jeg er i kroppen nå, - jeg har ingen smerter lenger, og klarer flere ting enn tidligere. Det er motiverende å krympe!
Det er motiverende å "være med i en gjeng". På forumet på "vekoperasjon.no" kan jeg lese om andres operasjoner, se andres gode resultater, se på før- og etterbilder og både gi og få støtte og oppmuntring.
Det er motiverende å få tilbakemeldinger. Jeg er så glad jeg har vært så åpen om dette og at jeg har laget blogg om det. Mange venner og bekjente gir meg positive tilbakemeldinger som varmer og støtter enormt.
Det er motiverende å ha en klippe av en mann som støttespiller, som oppmuntrer og gir kompliment og som pusher meg dager jeg trenger det. En som har forståelse og som har turt å gå inn i dette 100 % sammen med meg, og ikke bare som tilskuer. Det er motiverende at ungene støtter meg og har tro på meg.
Hva gjør all denne motivasjonen for meg?
Motivasjonen hjelper meg å fokusere på målet. Og denne gangen er målet mer og lettere oppnåelig enn noen gang tidligere, føler jeg. Motivasjonen gir meg lyst til å leve et sunt liv, gi kroppen den rette næringen og tenke langsiktig. Motivasjonen gir meg styrke til å holde ut og til å stå over fristelser.
Men, hva er motivasjon, sånn egentlig?
En definisjon er: det som fører til handling utfra en årsak og et mål. For meg betyr det:
Handling: slanking og omlagt livsstil
Årsak: Overvekt
Mål: Normalvektig
Jeg beveger meg altså MOT noe ønskelig, mot et mål. Og det er forbundet med belønning. Min indre utfordring er å opprettholde interesse i selve prosessen. Det kan jeg gjøre gjennom å bli bevisst opplevelse av velbehag, tilfredshet og å lykkes, og bruke dette som motivasjonsfaktorer. Min ytre motivasjon er belønning! Ros fra andre, oppmuntring, "status" og at jeg faktisk blir slankere.
Jeg har et konkret, klart mål: Normalvektig. I prosessen har jeg en rekke kortsiktige delmål, som kan sees på som trinn mot hovedmålet. Jeg fokuserer på mestring av delmålene og føler opplevelse av å ha kontroll over mine egne valg og handlinger. Mine valg og handlinger gir mening, forståelse, kunnskap om situasjonen jeg er i, og på vei til. Belønning av delmål i form av for eksempel å kjøpe et nytt plagg (i mindre størrelse) etc, gir også ny motivasjon på veien. Drivkraften for å oppnå noe blir også kraftig forsterket når følelsene blir knyttet til noe en ønsker å oppnå. Man holder bedre ut når man ser for seg resultatet underveis, og når man oppnår delmål underveis.
I praksis benytter jeg vel en form for kognitiv motivasjons-teori. Min handling er et resultat av bevisste valg. Jeg forventer at jeg er i stand til å oppnå det jeg ønsker å få ut av denne prosessen. Altså, dette er subjektive forventninger om at min innsats vil gi resultater. Jeg har i teorien vurdert og overveiet spørsmål om min innsats fører til belønning, og belønningens subjektive verdi for MEG. Jeg har i teorien vurdert at min innsats gir et resultat som står til mine forventninger, og at innsatsen er verd strevet. Frykten for å mislykkes kan også være motivasjon i seg selv.
- Innledningsvis var jeg inne på at jeg i tidligere slankekurer ikke hadde tro på et varig resultat. Da har jeg hatt lav subjektiv forventning; altså liten tro på at resultatet, hovedmålet, vil stå i forhold til innsatsen - som har ført til at motivasjonen har blitt svakere!
Litt om endring:
Prinsippene fra MI; motiverende intervju, er egentlig å veilede personer i en retning som går mot en endring - som er det beste for denne personen. Sentralt er det at personen innehar ressurser og egenskaper i seg til å foreta en endring. En veileder skal fremme disse, men det er personen selv som er ansvarlig for egen endringsprosess. Men for å klare å fremme personers egenskaper og ressurser, må veilederen ha tro på at personen er i stand til å endre seg.
Jeg mener at jeg har de ressurser og egenskaper som skal til for å lykkes med denne endringsprosessen. Jeg har tatt et valg om endring og jeg har tatt ansvar min egen endringsprosess.
